…

Jeg har flytta til et eget domene, besøk meg på erkjennelser.com

(Vi må kreve vår plass og fylle den)

Jeg var egentlig litt lei meg; Noen ganger virker det litt trist at det til stadighet skal gjøres til et poeng at jeg tenker annerledes, at jeg står alene. Og før du tenker at jeg fisker etter sympati; Jeg kan spøke om det selv, eller konstatere det som en hvilken som helst annen faktaopplysning: “Jeg har mange meninger som mange ikke deler.” Og det er helt i orden. Det er sånn det er. Men noen ganger er det irriterende, når noen tar det på seg å utrope seg selv til varsler, siden man da regner med at ei som har meninger mange ikke deler antakeligvis er såpass blåst at hun ikke har registrert at nettopp mange ikke deler disse meningene. Kanskje håper man at jeg vil gå tilbake på mine meninger, eller så holder det kanskje å påpeke at jeg står alene, siden alenemeninger egentlig ikke er gyldige, og umulig kan bære med seg noen verdifull innsikt.

Jeg spøkte med kjæresten min, om at de arrogante filosofene var de beste. Ikke at de egentlig var arrogante, kanskje, men de blir oppfattet som det av mange da de ikke inngår kompromisser for å virke medhjelpelige og balanserte. De står for det de tror på, de representerer den virkeligheten de forholder seg til, og ferdig med det. Jeg har ikke den styrken helt inne ennå, men den skal komme. Jeg skal fylle meg fullstendig. Jeg skal ikke bli lei meg av forsøk på å få meg til å føle meg alene, for jeg er ikke alene. Og hadde jeg vært det, vil jeg heller være alene med meg selv enn sammen med idioter.

Jeg vil også fritenke!

Jeg tenker på da jeg var yngre – i ungdomsskolealder - da man forholdt seg til egen uvitenhet og andres i kanskje enda større grad enn når man er voksen og forhåpentligvis  blitt noe mer opplyst. Da fritenkning bare kunne vise til de som resonnerte seg bort fra kristendommen og alt som hadde med Gud å gjøre: Jeg var i all hemmelighet misunnelig på alle de i klassen som da kunne bruke denne merkelappen om seg selv. I dag kan jeg selvfølgelig stille spørsmål ved hvor fri deres tanke egentlig var; Hvis de satte et likhetstegn mellom ateisme og fritenkning, og kun forholdt seg til den ateisme som var definert av andre, kan deres tanker være like bundet som tankene til de som kun forholder seg til forhåndsdefinerte gudebilder. Men jeg lengtet.

Det hørtes så flott ut, å kunne kalle seg for en fritenker, det virket i overmåte intellektuelt (i en tid hvor jeg ennå ikke hadde smakt skikkelig på akkurat dette ordet) og flott. Det virket som en slags superkraft en kunne slå i bordet med og vinne enhver diskusjon med; Jeg er fri, og du er bundet av dine dogmer og vrangforestillinger. Nå brukte jeg selvfølgelig ikke disse ordene heller, og jeg må vel også legge tid at vi da snakker om min ungdom hvor jeg var veldig opptatt av å vinne diskusjoner og at ateister var teite. Ja, ateister var teite, for hvordan kunne de unnlate å se at Gud var virkelig? Men man har da heldigvis modnet litt, og ateister er ikke lenger teite. De er til og med elsket, i hvert fall ett eksemplar av denne gruppa.

Jeg har lært flere ting også, jeg har lært at fri tanke ikke nødvendigvis er positivt. Jeg har lært at den konstante produksjonen av nye og lengre rekker med meningsløst tankespinn ikke trenger å bidra til noe som helst. Jeg har lært å se denne strømmen som alt annet enn fri, at den representerer et fengsel de fleste av oss må forholde seg til. Disse tankene er noe som hender oss, de er utenfor våre kontroll. Men det er selvfølgelig ikke de tankene fritenkning sikter til, det er den aktive tenkningen vi sikter mot, der vi bruker tekning som et verktøy, snarere enn at vårt sinn står som et lerrett for allverdens tankespinn.

Kanskje vissheten som viser seg i tanken om at vi ikke alltid tenker fritt er den største fritanke. Det har nok mange tenkt før meg, men det er like mye min tanke. Det virker så underlig, at så mange mennesker kan tenke samme tanke som en ny tanke om og om igjen. Det er litt godt også, når det viser til vår felles plattform, da det er noe som knytter oss sammen. Jeg skriver mye om frihetstrang, men jeg vil ikke være fri fra alt, jeg vil være knyttet til mening, til medfølelse, til kjærlighet, til de jeg deler verden med. Å, kanskje jeg skal slette den siste setningen, den var litt svulstig. Eller kanskje jeg skal være enda mer pompøs, og si at den skal stå som et symbol på at fritekning også innebærer det å tenke nye tanker som er så fremmede også for oss selv, at de kan være uvelkomne. Jeg har hatt noen slike før, om Jesus som kun et menneske, om veganisme som en nødvendighet, om hvert menneskes makt til å definere – ikke ens livsvilkår – men ens eget forhold til disse kårene. Nye tanker kan være skumle.

Skjebne, midd og eplecidereddik

Jeg har aldri helt klart å bestemme meg for om jeg tror på skjebnen eller ikke, men jeg lurer på om det ikke finnes en mellomting. Så altfor ofte har jeg i forkant av en hendelse opplevd en slags advarsel, eller andre ganger noe som kan oppleves som en forberedelse på det som kommer. Da jeg for ett par dager siden bestemte meg for å sanke inn stoff og skrive om miljøvennlige vaskemidler var det noe jeg hadde tenkt på lenge, og det var egentlig ganske tilfeldig at jeg valgte å gjøre det på akkurat det tidspunktet og ikke senere. På ingen måte visste jeg da at jeg i løpet av kvelden og morgendagen må vaske og desinfisere hele leiligheten og mye av inventaret. Det alle som huser firbente frykter har nemlig hendt oss: Midd! Rottene er fulle av utøy og fysj. Heldigvis har ikke hamsteren Ludvig noen symptomer, men æsj og fysj og guri malla.

Det verste er, og jeg vet egentlig ikke om jeg tør å innrømme det. De må ha hatt det fryktelig lenge. De bodde nemlig sammen inntil nylig, og som hannrotter flest har de sloss og herja litt med hverandre, slik at det stadig dukket opp små sår. Det er i utgangspunktet helt naturlig. Derfor passet jeg bare på at ingenting ble infisert og lot det være med det. Etter at de ble skilt (slossingen tiltok) fortsatte de imidlertid å få slike småsår. Vi har ikke vært i smittenærkontakt med andre dyr på en stund, hvilket gjør det enda mer sannsynlig at de fikk det fra høyet som deres forrige menneske holdt dem på. De nøs og klødde nemlig da de kom hit, men jeg tenkte de hadde en allergisk reaksjon på alt høyet og sponet i buret – som er helt feil å gi til rotter. De ble tross alt bedre etter at jeg hadde skrubba alt ned. Men nå klør de altså like mye. Hurra!

Nå vet jeg i hvert fall at eddik gjør ting rent.

 

Hjemmelagede vaskemidler

Siden ikke alle leser begge bloggene mine, er jeg kjip og dobbeltposter denne:

Jeg har satt meg flere mål for 2009, og ett av dem er å bli flinkere til å bruke mer av hjemmelagede vaskemidler i stedet for ferdigkjøpte – som jo ofte ikke er det beste alternativet.

Mikrofiberkluter
Ikke hjemmelaget men; Det første en kan gå til innkjøp av er et lite knippe mikrofiberkluter, fordi disse får det meste rent med lite eller ingen såpe. For de som ikke er helt inne i hva som finnes i rengjøringsuniverset finnes det både engangs- og vaskbare mikrofiberkluter, men vi velger selvfølgelig de vaskbare. Det kan være lurt å ha en til gulvvask, en til støvtørk, ett par beregnet til kjøkken og det samme til badet.

Eddik
Eddik har mange fine egenskaper, og egner seg godt til rengjøring. Den er en naturlig luktfjerner i at den absorberer lukt i stedet for å dekke den over, god som fettfjerner, dreper mugg, virker desinfiserende, er mild nok til vask av tregulv og kan faktisk brukes i stedet for tøymykner (ca. 1 dl per vask). Til tross for at eddiklukten fordunster fort, synes jeg lukten av hvit eddik er noe av det verste som finnes, så jeg bruker eplecidereddik, men merk det er kun disse variantene som anbefales til rengjøring.

Hvis du blander èn del eddik og én del vann kan dette fylles på en sprayflaske, og brukes til rengjøring på både kjøkken og bad: Til benkeplater, vegger, vask, kran, toalett o.l. Egner seg også godt til vindusvask. For mer møkkete overflater kan blandingen lunkes i en mikrobølgeovn, så sprayes rikelig på området som skal vaskes, la stå i et kvarter og deretter skylles av. Til tolaettvask er det best med ren eddik.

Sitron
Sitron har flere av de samme egenskapene som eddik; Desinfiserer naturlig og har et høyt nok syreinnhold til å kunne løse opp ulike typer flekker. Ulikt eddik lukter sitron veldig godt.

Sitron iblandet litt salt er et ypperlig middel for puss av messing og kobber, for de som har det. To deler olivenolje med én del sitronsaft blir en god møbelpuss for tremøbler.

For å få mest mulig ut av sitronen kan du varme den opp i en mikrobølgeovn, da varme frigjører mye saft. Ellers fungerer også (ren!) sitronjuice fra flaske.

Natron og bakepulver
Dette kan med fordel brukes for å fjerne fastbrendt mat eller andre størknede flekker. For kjeler hvor det har svidd seg i bunnen, blander du litt bakepulver med vann og lar det stå i en times tid til det har løst seg opp og kan vaskes bort med oppvaskkosten. Der hvor det har svidd seg skikkelig kan det være nødvendig å gjøre dette i to omganger.

Til vask av komfyrer eller badekar blandes litt natron med vann til en tykk masse (noen bruker salt i tillegg, lik mengde salt og natron), og smøres det med en fuktet svamp over flekkene. La det stå i et kvarter før blandingen skrubbes av.

Flere tips!
For mange, mange flere tips om hjemmelagede, miljø- og dyrevennlige rengjøringsmidler anbefaler jeg denne siden.

Framtidsutsikter

Døgnrytmen min sklir så fort ut. Det er en av grunnene til at jeg tror jeg må bli filosof på heltid, slik de var i gamle dager. Jeg pleier å si at jeg ikke får sove, men det stemmer ikke, for jeg får sove helt fint når jeg først blir trøtt – i to-tretiden. Så sover jeg i de obligatoriske ti timene. I morgen må jeg stå opp tidlig for å gå på forelesning, vase rundt i sentrum i to timer før jeg så går på seminar. Sist tirsdag var seminarleder syk, og jeg ble glad. Man skal egentlig ikke bli glad når andre er syke, men det får man leve med når man er leder av Styggedommen. Jeg vaser i stedet for å lese fordi det ikke går an å lese på skolen. I lesesalene sitter folk på rad og prøver å være stille mens de bråker noe helt forferdelig, slurper med drikkene sine, smatter, klaprer på tastaturet, krøller papir, knirker med tusjer og det som verre er. Man får så god hørsel når man skal være stille. Og så har vi selvfølgelig de som faktisk bråker, som tar telefoner, harker opp slim i det uendelige fordi de begynte å røyke på barneskolen og klikker med pennene sine så fort de kan mange ganger etter hverandre. Jeg tror folk bråker på eksamen også, stillebråker, men da er konsentrasjonen tvungen og man legger ikke like godt merke til slikt. På lesesalen er den ikke tvungen, og man kan ta seg friheten til å legge merke til detaljene. Derfor leser jeg alltid hjemme. Eller på kollektivtransport, men det kjører jeg ikke lenger. Folk bråker på kollektivtransporten også, men bråk støyer mindre der det er mye lyd. Jeg har da lyder hjemme også, men det er fine lyder: Små rotteføtter som tripper over gulvet, kosegnissing med tennene, trøtte hamstermann som risler med papirstrimlene sine. Da vil man ikke være noe annet sted. Derfor er jeg pent nødt til å bli hjemmefilosof.

Mitt symbol

I lys av alle debattene rundt tro, ytringsfrihet og hijab den siste tiden har jeg tenkt mer på tro enn vanlig. Jeg kaller meg for “religiøs” selv om jeg ikke tilhører en organisert religion, jeg liker å snakke om religiøsitet, jeg liker den religiøse levemåten, jeg liker symbolikken, fortellingene og samhørigheten. Synes du det burde komme et aldri så lite “men” nå? 

Akkurat det representerer nemlig det aspektet jeg liker minst, ikke ved religionen, men ved å presentere meg selv som religiøs.  Plutselig må jeg ta ansvar for alle overgrep som noen gang har blitt utført i religionens navn, overgrep som jeg aldri har vært med på eller uttrykt støtte for. Jøder må fordømme Israels krigsforbrytelser, muslimer må fordømme kjønnslemlestelse, kristne skal ta avstand fra hatvold mot homofile og kanskje også korstogene. Tvilen kan selvfølgelig ikke komme oss til gode, det ville vært for ille. Troen vår skal vi helst holde for oss selv slik at vi ikke kan provosere andre med deres fordommer om oss og en historie vi ikke har ansvar for.

Jeg har en tatovering på høyre håndledd. Ei lita remse med hebraiske tegn som betyr “frelse”. Den er strategisk plassert slik at jeg hele tiden har en påminnelse om min mulighet – og ikke minst ansvar – til å velge det gode. Jeg valgte hebraisk slik at ikke hvem som helst skal kunne lese hva som står. Kanskje det egentlig er et feigt symbol jeg bærer? Av og til spør noen om tatoveringen min, om hva den betyr, og da svarer jeg ærlig. Noen blir brydd, mens andre igjen virker ikke å bry seg nevneverdig. Jeg lurer av og til på hva slags reaksjoner jeg hadde fått om tatoveringen hadde vært på norsk og forståelig for andre enn meg; Hadde jeg måttet dekke den til på jobb?

Jeg er glad i tatoveringen min fordi den representerer så mye. Jeg tok den da jeg ikke klarte å tro på Jesus som frelser lenger, etter at det største savnet var over, og jeg endelig begynte å forstå at alt jeg trodde jeg hadde mistet hadde jeg fortsatt i meg selv og Gud. Nå har jeg egentlig mer, fordi jeg nå har ansvar for meg selv, igjen dette ansvaret om å velge det gode. Ikke at jeg alltid klarer det, men tatoveringen representerer forsøket, disse tegnene er min religiøse praksis i et nøtteskall.

Rettigheter, hodeplagg og dobbeltmoral

I dag ble jeg overrasket, eller, jeg vet egentlig ikke om jeg ble det heller. Kanskje jeg bare ble litt paff, det hele virket så merkelig, dobbeltmoralen virket så dundrende overtydelig. 

I løpet av de siste ukene har drøssevis av bloggere engasjert seg kraftig i saken om blasfemiparagrafen, og i ytringsfrihetens navn har de argumentert mot lovforslaget. (Det har jeg ikke noe å utsette på, ikke direkte i hvert fall.) Og til mange menneskers store glede kom i dag beskjeden om at regjeringen trakk dette lovforslaget, men vi fikk også en annen beskjed: Politidirektoratet sier ja til hijab, eller med andre ord: Politidirektoratet anerkjenner religionsfriheten (og ser muligheter for rekruttering).  Til min nesten-overraskelse viser det seg så at flere av de samme bloggerne som engasjerte seg for ytringsfriheten i dag kritiserer direktoratets avgjørelse, eller med andre ord: De taler mot religionsfriheten.

Jeg kjenner at det er nesten så jeg føler meg litt lurt. Jeg trodde på noen av disse individene, jeg trodde at de helt ærlig og oppriktig talte for grunnleggende menneskerettigheter, for våre demokratiske rettigheter. Ikke at jeg nødvendigvis var enig hele tiden, og jeg kan ærlig innrømme at jeg ikke hadde denne oppfatningen om alle disse bloggerne, men i de fleste tilfeller trodde jeg de talte ut fra prinsipper som også kunne overføres til de øvrige menneskerettighetene, men der tok jeg altså feil. Det handlet ikke om rett til ytring, det handlet om motarbeidelse av religionen, motarbeidelse av det de selv ikke liker. Her har man skreket i forsvar for den frie debatt, og så er man ikke engang villig til å la kvinner stå fritt til å praktisere sin religion – leve sitt eget liv – slik de selv ønsker.  Man kan ikke annet enn å riste på hodet.

En liten kunngjøring

Etter en liten tenkepause har jeg bestemt meg for å fortsette med bloggen min Ikke-mennesker og samfunn, men har nå flytta. Jeg kommer også til å fortsette med denne, for de som måtte lure på det.

Ønsker gamle og nye lesere velkommen!

Samtidskroppen

Jeg er fryktelig glad for at jeg har forandret meg siden jeg var 15. Da jeg var 15 hadde jeg nettopp lest Like sant som jeg er virkelig av Hanne Ørstavik, en bok jeg i de neste tre-fire årene skulle omtale som min favorittbok. Hvordan jeg  kunne like akkurat denne fortellingen så godt, så mye at jeg  til og med gikk rundt og skrøt av den til alle og enhver, er helt ubegripelig for meg i dag. Jeg leste jo så mye annet også, men så ble det altså denne boka som ble min utkårede, og jeg leste den flere ganger det første året.

Året etter leste jeg Tiden det tar, også av Ørstavik. Jeg skulle få den av bestemoren min etter at hun var ferdig med den. Hun likte den ikke, og det gjorde heller ikke jeg. Så kom Uke 43. Jeg kunne ikke unngå å være litt nervøs, og det med rette, så lar vi det være med det. Jeg visste demred at det var på tide å lese “favorittboka” om igjen, og det endte som det måtte, med akk og stønn og “hva i all verden var det jeg tenkte på?”.

I midten av tenårene leste jeg egentlig ganske mye norsk samtidslitteratur. Jeg lånte bøkene på biblioteket, og det er godt, for ellers hadde de aller fleste endt opp som fyrved. Jeg leste så mange intetsigende romaner at jeg knapt nok husker noen av dem. Men én ting husker jeg; De merkelige sexskildringene. Jeg husker ikke hvilke bøker jeg husker dem fra, men de ligger i bakhodet mitt, og jeg husker nok til å vite at jeg – uten å gå i detaljer – ikke har samtidssex.

I franske, amerikanske og britiske samtidsromaner skildres samværet annerledes. Ikke alt av det som der står beskrevet er like tiltalende for min del, men forfatteren og jeg vi bor fremdeles på samme planet, vi forstår hverandre, vi kunne vært kjærester. Hva de norske samtidsforfatterne bedriver føles over min fattevne, eller eventuelt under. Man kan heller ikke unngå å legge merke til den totale mangelen av behårede vulvaer i disse romanene jeg for lengst har glemt tittelen på. Jeg himlet mye med øynene under denne lesningen. Femtenåringen kunne ikke tenke seg noe særlig mer meningsløst enn å fjerne kjønnshår, og det kan heller ikke jeg. Det framstår som ganske tydelig at jeg i tillegg til ikke å ha samtidssex, heller ikke har en samtidskropp, og jeg kan ikke si annet enn at jeg blir fryktelig glad om det – i motsetning til min forbigående forkjærlighet for norsk samtidslitteratur – aldri forandrer seg.